10 TommelTotter

I dag skriver jeg i lånte fjær. Derfor jeg har vært litt fraværende i bloggverden i det siste. Vi har hatt et uhell i heimen. Mac´en til mor ble død. Ikke med vilje selvsagt! Plutselig var det bare noe, et eller annet ikke definert som kom susende gjennom rommet og traff Mammas Mac. 

Av og til (ganske ofte mener Mannen) får guttene låne mamma sin Mac. De skal være såååååå forsiktig vist de bare får låne den littegrann!! "Jada", sier jeg. "Det går fint det."

Og det gjør det jo stort sett. Men ikke denne gangen...

Mannen er rett og slett litt skadefro. Han sier det ikke (han har bedre vett enn som så), men jeg ser hva han tenker... ("Hva var det jeg sa?") 

Så derfor har jeg nå smilt veeeldig fint til Mannen, og lovet å være fryktelig forsiktig med jobb-Mac´en hans. Og selvsagt ikke låne den bort til guttene.

Mannen min er veldig teoretiker. For jeg har lært at man enten er praktiker eller teoretiker. Og praktiker er han definitivt ikke, så da gjenstår det vel bare teoretikeren. Det er i alle fall det jeg trøster han med når TommelTottene slår krøll på seg. Som her for noen dager siden. Etter å ha hatt service på oppvakemaskinen vår hallfjertsen ganger, fant Whirlpool endelig ut at det ble billigere å faktisk gi oss en ny. Men dessverre fulgte det ikke rørlegger med den nye maskinen som plutselig stod utenfor døren. Fryktelig dumt egentlig! For da vet jeg hva som kommer... For Mannen er fryktelig snill, og vil så veldig gjerne ordne selv. Og jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må tørre å la han prøve og å gjøre feil. Jeg er jo vernepleier liksom. Det bør jo ligge i ryggmargen min!

Men det er klart at når Mannen ligger delvis inni et skap for å koble fra diverse slanger på den gamle maskinen, og det kommer vann rennende utover gulvet, da må vernepleieren vike! Da blir de indre bildene av vannlekkasjer og ødelagt parkett for sterke!

Men hvordan sier man til en teoretiker at det kanskje er lurt å bare avslutte og heller ringe noen som kan det? (Eller hvordan ordlegger du deg når du faktisk allererde, før han i det hele tatt har prøvd, har ringt etter hjelp, og at svogeren allerede er på vei for å overta?) 

Det er da jeg smiler forståelsesfullt, og bare stiller de rette spørsmålene; "Kjære Mannen min! Du er så flink som prøver, men hadde det vært lettere om dere kanskje var 2?" ... "Ta deg en liten velfortjent pause og en god kopp kaffe, så skal jeg prøve å ringe etter noen jeg..."

Å slik gikk det til at maskinen kom på plass, med god hjelp og alle`s selvtillit godt ivaretatt.

Så nå sitter jeg og Mannen godt avslappet i hver vår stol med hver vår deilige kopp kaffe, og nyter synet av maskinen som er på plass. Han smiler fornøyd over resultatet og egen innsats. Jeg smiler bekreftende tilbake og nyter synet av parketten som fremdeles er like fin, og vannlekkasjen det ikke ble noe av :)

God helg!!

(Bildene på bloggen i dag er tatt av min bror John Henry)