Drømmer om mat...

Jepp... det er det jeg gjør... Sitter fremdeles på sykehuset og passer på eldstemann. Måtte gjennom operasjon nr 2 på fredag, så her blir vi nok en stund... Utrolig så mye styr en blindtarm kan lage. Og det jeg ikke kan forstå er at vi har denne tarmen i det hele tatt!! Den har jo, etter hva jeg har forstått, ingen funksjon what so ever!! 

Men nå sitter jeg altså her. Stand by. Jeg vrir opp på kalde kluter. Henter kald eplejuice. Masserer føtter for at han skal glemme litt ut at han er kvalm og har vondt. Tilbyr mat. Drar fram alt jeg lærte om pedagogikk på vernepleien (realitetsorientering, "dette går så fint vennen min!" "Neida, du skal nok snart få komme hjem! Legene skal bare..." "Nei, du er sikkert ikke kvalm nå! Du er sikkert bare litt sulten. Kanskje du vil drikke litt? Ikke det nei." "Nei, du kan nok ikke få Ketorax nå igjen vennen min. Det er veldig sterk medisin skjønner du") Så rolig og tålmodig du er sier sykepleierne. Du skulle bare visst tenker jeg...
Og mens jeg sitter her tenker jeg på mat. Drømmer om at jeg skal lage Foccacia, pastarett og oliven marinert i hvitløk og god olivenolje. Jeg drømmer om en tur til Stavanger på julehandel. En tur på Ostehuset og på Oliviers & Co . 

Men foreløpig skal jeg ingen steder. Foreløpig skal jeg bare passe på min kjære sønn. Vri opp noen flere kalde kluter. Hente pussbekken og trøste når det er vondt. Men kanskje er det størst av alt; å være mamma også når det er litt tøffe tak? Julehandel og mat kan vi ta senere!